Cotards syndrom, populært referert til som "det levende lik-syndrom", er en ekstremt alvorlig og sjelden nevropsykiatrisk tilstand der pasienten har en fast, nihilistisk vrangforestilling om sin egen eksistens. Pasienten er urokkelig overbevist om at de selv er døde, har sluttet å eksistere, holder på å råtne bort, eller har mistet alle sine indre organer, sitt blod eller sin sjel. Tilstanden ble først identifisert i 1880 av den franske nevrologen Jules Cotard, som kalte det délire de négation (benektelsesvanvidd).
Symptomatologi og atferd
Pasienter med Cotards syndrom lever i en tilstand av ufattelig emosjonell tomhet. Siden de tror de er døde, slutter de ofte helt å snakke (mutisme), nekte å spise eller drikke (noe som fører til livstruende underernæring), og de neglisjerer all personlig hygiene. Noen pasienter kan vandre hvileløst rundt på kirkegårder fordi de føler at det er der de hører hjemme. Paradoksalt nok kan noen pasienter utvikle en vrangforestilling om at de er udødelige; siden de allerede er "døde", tror de ikke lenger at noe kan skade eller drepe dem, noe som kan føre til ekstremt risikabel atferd.
Nevrobiologi og klinisk behandling
Syndromet oppstår nesten aldri i isolasjon. Det er tettest assosiert med dyp, psykotisk depresjon, schizofreni, eller organiske hjernesykdommer som demens, encefalitt og traumatiske hjerneskader. Nevroforskere mener tilstanden skyldes en total svikt i forbindelsen mellom hjernens ansikts- og kroppsgjenkjenningssentre og det limbiske systemet (som styrer følelser). Pasienten registrerer sin egen kropp, men føler absolutt ingenting, og hjernen konkluderer med at kroppen må være død. Behandlingen krever akutt innleggelse. Farmakoterapi med antipsykotika og antidepressiva er nødvendig, men elektrokonvulsiv terapi (ECT / elektrosjokk) har vist seg å være den mest effektive og livreddende behandlingen for å bringe pasienten tilbake til realiteten.