Capgras' syndrom er den mest kjente formen for delusjonelt misidentifikasjonssyndrom. Tilstanden kjennetegnes av en spesifikk, fastlåst vrangforestilling: pasienten tror at en person som står dem svært nær – vanligvis en ektefelle, samboer, et barn eller en forelder – har blitt kidnappet eller fjernet, og erstattet av en nøyaktig identisk bedrager, en dobbeltgjenger eller en romvesen. Syndromet ble beskrevet i 1923 av den franske psykiateren Joseph Capgras.
Den nevrobiologiske splittelsen
Dette syndromet er et av de mest fascinerende eksemplene på en arkitektonisk feilkobling i hjernen. Normalt når vi ser et kjent ansikt, går signalet gjennom to parallelle ruter i hjernen: en visuell rute som identifiserer hvem personen er, og en emosjonell rute (via amygdala) som gir oss en ubevisst følelse av fortrolighet og varme. Hos en pasient med Capgras' syndrom er den emosjonelle ruten skadet eller brutt, mens den visuelle fungerer perfekt. Når pasienten ser sin kone, tenker hjernen: "Hun ser akkurat ut som min kone, men jeg føler absolutt ingenting for henne. Derfor kan det ikke være henne – det må være en bedrager."
Kliniske konsekvenser og behandling
Capgras' syndrom er hyppig observert ved schizofreni, men det har en svært høy forekomst ved organiske hjernelidelser, som nevrodegenerative sykdommer (Alzheimers og Lewy-legemedemens), samt etter hodeskader mot høyre hjernebark. Syndromet kan være potensielt farlig. Pasienten kan bli ekstremt aggressiv, fiendtlig og voldelig mot den antatte "bedrageren" i et forsøk på å tvinge dem til å avsløre hvor den ekte personen er. Behandlingen krever medisinsk stabilisering med antipsykotiske legemidler (neuroleptika) og kognitiv atferdsterapi, samt omfattende støtte og veiledning til de pårørende, som opplever situasjonen som et enormt emosjonelt traume.