Paris-syndrom er en sjelden og ekstrem form for kultursjokk som rammer spesielt japanske turister som besøker den franske hovedstaden. Tilstanden ble først identifizert i 1986 av den japanske psykiateren Hiroaki Ota, som arbeidet i Frankrike. Syndromet oppstår når den ideelle, romantiserte og glamorøse forestillingen om Paris – som florerer i japanske medier og reklamer (preget av motepalasser, fransk eleganse og vennlighet) – kolliderer brutalt med den harde hverdagsrealiteten i en vestlig storby.
Symptomer og psykopatologi
Når sårbare turister blir konfiskert med realiteter som språkvansker, uhøflig service, skitne gater, støy, lommetyver og en fundamentalt annerledes sosial kodeks, kollapser deres psykologiske forsvarsmekanismer. Syndromet manifesterer seg både fysisk and psykisk. Pasienter kan oppleve akutt angst, svimmelhet, svettebyger og takykardi. I alvorlige tilfeller utvikler det seg til en akutt psykotisk episode preget av forfølgelsesvanvidd, derealisasjon (følelsen av at ingenting er virkelig), depersonalisering og auditive hallusinasjoner. Pasienten kan tro at hotellrommet er avlyttet, eller at folk på gaten konspirerer mot dem.
Håndtering og den japanske ambassaden
Den japanske ambassaden i Paris tar dette syndromet svært seriøst og har egne systemer for å håndtere berørte borgere. Hvert år rammes rundt 20-30 turister så hardt at de trenger medisinsk hjelp eller akutt hjemsendelse. Behandlingen i den akutte fasen involverer innleggelse, skjerming og sedasjon med angstdempende midler. Det absolutte beste og mest effektive tiltaket er imidlertid å sette pasienten på et fly tilbake til Japan umiddelbart. Når de returnerer til trygge, kjente og forutsigbare sosiale rammer, forsvinner symptomene som regel i løpet av kort tid uten varige men.